Færøyene: Det er få steder jeg har følt meg så isolert og alene som på Færøyene, men samtidig vært så fri og nær knyttet til et stort fellesskap. Oppholdet på øygruppa ble på mange måter en litterær reise.

Tekst & foto: Willy-André Martinsen

En sakte tilnærming til et nytt reisemål med skip bygger opp en lykksalig forventning. Tid gir rom for ettertanke og refleksjon. Allerede etter noen korte timer i le på øverste dekk om bord på M/S Norröna kjente jeg en tiltagende  ro i kroppen. Jeg tenkte på den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway som var en lidenskapelig tilhenger av passasjerskip. Han krysset Atlanterhavet mer enn 30 ganger med skip. Han reiste hele livet.

Gjov
I den nedlagte fiskefiletfabrikken i bygda Gjov treffer Mattias andre mennesker som har søkt seg bort fra alt mylderet.

En lystig og alkoholisert reise
For Hemingway var det å bo aldri det samme som å føle seg hjemme. Hjemmet var et sted man reiste fra for å kunne returnere senere. Etter å ha giftet seg med Pauline Pfeiffer i 1927 karakteriserte han overfarten fra Europa som “en lystig og alkoholisert reise“. Jeg tok det mer rolig. I fanget hadde jeg romanen “Buzz Aldrin. Hvor ble det av deg i alt mylderet” av Johan Harstad. Pocket-utgaven fra Gyldendal rommer en historie som vil følge meg på kryss og tvers av den lille øygruppa langt ute i Nord-Atlanteren.

Et ønske om å være anonym
Hovedpersonen i romanen heter Mattias. Han ble født samme natt som den første månelandingen fant sted i 1969. Neil Amstrong var det første mennesket på månen. Buzz Aldrin ble nummer to. Mattias har gjort det til sin livsoppgave å være anonym i alt mylderet.

Han stikker av fra problemene. Da kjæresten Helle gjør det slutt etter tolv år går alt i knas. Han rømmer med kompis-bandet Perkleiva som lydtekniker. På reisen over til Torshavn med Smyril Line skjærer alt seg etter en voldsom fyllekule. Han våkner forvirret på en øde veistrekning. Han husker ingen ting, og aner ikke hvordan han har kommet seg dit. Så kommer Havstein kjørende.

Litterære fotspor
Interessen for å søke egne historier i fotsporene til etablerte forfattere dukket for alvor opp etter en opprivende debatt rundt romanen “Da Vinci-koden” av Dan Brown. Det ble en stor internasjonal bestselger. Sentrale kulturpersonligheter raste i avisspaltene og slaktet boka selv om de ikke hadde lest den. I tillegg hånet de leserne som begynte å reise i hopetall til Louvre-museet i Paris for å se originalen av “Mona Lisa” og til klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano for å beskue “Nattverden“.

Denne debatten gjorde noe med meg. Dan Brown fikk faktisk leserne til å reagere. De tok avgjørende valg for å besøke sentrale kulturinstitusjoner i Europa. Hva er forskjellen på å gå i fotsporene til romanskikkelsen Robert Langdon eller angivelsene i en Lonely Planet-guide? For meg er slike diskusjoner fullstendig svada,  og minner om en kultur som har et desperat forhold til politisk korrekthet. Det viktigste er at vi leser bøker som får oss til å handle eller gir oss en spore til videre refleksjon og tankegods.

For noen år siden reiste jeg på ferie til Ærø i Danmark. Deler av oppholdet benyttet jeg til å søke historien bak handlingen og skikkelsene i Carsten Jensens roman “Vi, de druknede“. På mange måter ble det en dannelsesreise. Denne gangen dreier det seg om litterær øyhopping i Vesterled.

Havna i Gjov.
Under en forrykende storm ror Mattias ut med en åpen båt for å redde en mann som klamrer seg fast til en havarert gummiflåte.

Ennen, Palli, Anna og The Cardigans
Mattias ville være en Buzz Aldrin. En nummer to. En person som bare ville leve et anonymt liv. Han ville ikke stikke seg fram. Selv om han hadde verdens beste sangstemme ville ikke Mattias synge i band. Han ville bli gartner og pleie naturen. Derfor stikker han av, og Havstein tar han med til en ombygd fiskefiletfabrikk i bygda Gjóv.

Der treffer han Ennen som utelukkende hører på den svenske nittitallsgruppa The Cardigans med vokalist Nina Persson. CD-skivene må til enhver tid stå plassert i bokhylla i den rekkefølgen hun hadde kjøpt dem. På fabrikken bor også Palli og Anna og mellom de gamle husene bor Eydis som bestemmer seg for å flytte til Torshavn. Under dramatiske omstendigheter berger de Carl fra å drukne en sein stormfull nyttårsaften. Han kommer drivende på en punktert redningsflåte og vil ikke snakke med noen.

Her kan du lytte til og se videoen av The Cardigans med låten “My Favourite Game“:

https://www.youtube.com/watch?v=Qq-I4orlEhE

Det finnes mange campingplasser rundt om på Færøyene. Standarden varierer, men det er alltid godt å ha et varmt sted å søke til når storhavet kommer pustende med regn og vind.
Det finnes mange campingplasser rundt om på Færøyene. Standarden varierer, men det er alltid godt å ha et varmt sted å søke til når storhavet kommer pustende med regn og vind.

Livsins Vatn og Førøyar Bjor
På Færøyene kan du ikke vente på godt vær, men du må til enhver tid forholde deg til hvordan det er i øyeblikket. Som telter må du benytte deg av de offisielle campingplassene. Når storhavet trekker pusten, tar det ikke lang tid før det smeller i telduken og du kjenner regnet pisker mot kroppen når du springer krokrygget mot oppholdsbrakka oppe i bakken. Her er det varmt og lunt. Kaffevannet koker og du kan lese en side til i romanen før blikket søker ut gjennom det støvete vinduet.

Fjell
Været skifter fort på Færøyene. I det ene øyeblikket må du krype deg sammen og søke ly for piskende regn og vind. I det neste øyeblikket dukker sola fram.

Et skjørt og vanskelig skille
Så er sola der. Den bryter gjennom skydekket og du kan sette deg ned foran teltet med en Førøyar Bjór og en knert Livsins Vatn som varmer godt under parkasen. Det er vanskelig å konsentrere seg om handlingen i en roman i en slik setting. Jeg funderer på spørsmålet om hvor grensene går mellom det å være anonym – og isolasjon. Det er et skjørt og vanskelig skille.

Mattias vil være nummer to. Han ønsker å være anonym. Bare et tannhjul som holder hjulene i gang. Han vil unngå oppmerksomhet. Han vil forsvinne i mylderet, og når han blir konfrontert med virkeligheten stikker han av for å være aleine.

Er det Muli?
Handlingen i Johan Harstads roman fører oss stadig videre inn i mange avkroker av denne lille øygruppa midt ute i Nord-Atlanteren. Havstein er en psykiater som drifter ettervernsenteret i Gjóv. På ett tidspunkt forteller han hvilken type institusjon dette er:

La oss bare si det slik at hvis du har bodd på institusjon for lenge, over flere år, blir du altfor vant til det. Da kan det være fint å bo på et sted som ligner. Eller, la oss si det slik: Alle ønsker at noen skal passe på dem. Så det er det jeg gjør. Jag passer på dem. Sørger for at de har det bra. Selvfølgelig står det alle som bor her eller har bodd her oppe, fritt til å dra når de vil“.

Havstein har også tilsyn med en annen institusjon. Lengst mot nord ligger en liten husklynge. Her heter det Múli. I romanen er det en institusjon for mennesker som av forskjellige årsaker ikke vil eller kan tilbakeføres til samfunnet uten at det medfører større problemer enn gleder.

Muli
I bygda Muli (til venstre i bildet) flyttet de få menneskene da de fikk vei. Men selv om det var aldri så øde, så de lys fra den andre siden av fjorden.

Utsikt mot livet
På 1700-tallet bodde Guttormi Múli her. Han var synsk og hadde dyp innsikt i trolldomskunst. I dag er stedet forlatt. Myndighetene bygde en vei hit på 1990-tallet. I 2002 flyttet den siste fastboende for godt. Dette var et sted jeg fattet interesse for.

Vegen snirkler seg langs fjordarmen. Først er det dårlig oljegrus. Kilometer på kilometer. Så er det bare grus, før den går over til å bli en halvgod traktorvei. Jeg føler at jeg befinner meg et sted bortenfor verden. Jeg rusler mellom de falleferdige bygningene og setter meg på en stein ved siden av en liten bekk. Jeg skuer utover fjorden og over mot bygda Vidareidi.

Selv om dette er aldri så øde, så nok folkene som bodde her lysene fra husene i Vidareidi selv på den mørkeste vinternatt. Akkurat som bøndene på fjellgardene inne i Storfjorden og i Geiranger. De bodde isolert og vanskelig tilgjengelig. Men de så lys. De var ikke aleine. Det må være mye vanskeligere å være aleine sammen med mange mennesker, tenkte jeg.

Intervju med forfatteren Johan Harstad:

https://www.youtube.com/watch?v=luF5ZS_5vfc

NRK-trailer om filmserien:

https://www.youtube.com/watch?v=m8zwFtdPpIE

Bakomfilm:

https://www.youtube.com/watch?v=gdOMNmGGcKU

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s