Båstnäs: Dette er historien om hvordan naturen overtar vår etterlatte optimisme.

Tekst & foto: Willy-André Martinsen

Kalenderen bikker fra august mot september. Dagene blir kortere og om noen uker begynner trærne å felle blader. Da er det på tide å søke mot bilkirkegården på Båstnäs. Gjerne en tidlig morgen etter regn når skyene fortsatt driver over det skogkledde landskapet.

Det er lett å finne fram. Når du kommer kjørende over grensa til Sverige på E18 tar du til høyre ved Töcksmarks kyrka og fortsetter til veien slutter. Du vet du er kommet fram når du møter skiltet “Här slutar allmän väg“.

Du vet at du har funnet fram til bilkirkegården når du møter dette skiltet.
Du vet at du har funnet fram til bilkirkegården når du møter dette skiltet.

Frihet, mobilitet og lykke
Det valfarter hundrevis av fotografer, kunstnere og bilentusiaster fra hele Skandinavia og Nord-Europa til “Ivansson Bil & Motor” hvert eneste år. De lar seg fascinere av de gamle bilvrakene, rust og hvordan naturen sakte er i ferd med å bryte ned våre viktigste symboler for frihet, mobilitet og lykke.

Den fraflyttede gården har vært gjenstand for mange innbrudd. Eieren har spikret opp en siste advarsel på døra til hovedhuset:

I have made traps in the buildings. So if you’ll get hurt or die, I don’t care. Remember, in this place no one can hear you scream!

Jeg får alltid en sakral følelse når jeg vandrer rundt mellom bilvrakene. Kjøretøyene har levd sitt liv, men har blitt dumpet på historiens skraphaug, overlatt til seg selv og naturen. En gang representerte de framtidshåp og modernitet. I dag er de er en tapt generasjon.

Naturen spiser opp bilvrakene sakte men sikkert. Bilkirkegården representerer en tapt optimisme.
Naturen spiser opp bilvrakene sakte men sikkert. Bilkirkegården representerer en tapt optimisme.

Rasjonering, svindel og juks
Historien om “Ivansson Bil & Motor” strekker seg tilbake til fredsårene etter 1945. Optimismen og troen på framtiden var stor i Norge. Yngvar Ustvedt skriver  dette i “Det skjedde i Norge 1952-61“:

Bolignød og trange leiligheter, det var noe man kunne avfinne seg med om man hadde litt tålmodighet. Men bil, det ville og måtte man ha – med en gang.

Som eneste vare i 1950-årene var og ble bilene strengt rasjonert. Titusener stod i kø for å få kjøpetillatelse, men nesten ingen fikk innvilget søknaden. Det ble svindlet og jukset. Biler ble importert ulovlig, solgt på svartebørsen og kjøretillatelser ble solgt for skyhøye priser av bilforhandlere og andre som hadde fått en slik tillatelse.

Selv en gammel Saab kan bli et kunstverk bare naturen får lang nok tid på seg til å bearbeide karosseriet.
Selv en gammel Saab kan bli et kunstverk bare naturen får lang nok tid på seg til å bearbeide karosseriet.

Kreative svensker
På svensk side av grensa utnyttet de situasjonen, og oppfinnsomheten var stor. Selv om nordmenn ikke fikk importere biler, kunne de importere bildeler. De kjøpte derfor biler i Sverige, kjørte dem til grensa og demonterte kjøretøyene i tre deler: hjul, motor og chassis, og på norsk side ble de skrudd sammen igjen. Slik omgikk de regelverket.

Det poppet opp mange firmaer langs norskegrensa som skodde seg på denne virksomheten. “Ivansson Bil & Motor” var en av dem. De etablerte virksomheten i 1955. Brødrene Ivansson fikk fem år i paradis. 1. oktober 1960 ble imidlertid rasjonaliseringen opphevet i Norge. Etter 20 år kunne nordmenn igjen kjøpe biler. Yngvar Ustvedt skriver at det var registrert 225.300 personbiler i Norge i 1960, mot 65.000 biler i 1950.

Slaget var derfor ikke helt tapt for svenskene. Etterspørselen etter bildeler var stor, og firmaet holdt ut fram til 1980-tallet. Rundt om på eiendommen lå det hundrevis av biler sablet på jorder og i skogen. I årene som fulgte ble store deler av vrakene presset og kjørt bort, men fortsatt består bilkirkegården av mellom 600 og 700 biler.

Bilkirkegården på Båstnäs består av mellom 600 og 700 biler.
Bilkirkegården på Båstnäs består av mellom 600 og 700 biler.

Et yndet turistmål ved Foxen
Byråkratene og politikerne i Årjäng kommune i Värmland er fortsatt i strid om hva som skal gjøres med bilkirkegården som ikke ligge så langt fra innsjøen Foxen. Miljøetaten mener vrakene må fjernes av miljøhensyn, mens kulturetaten mener den må bevares som turistmål.

Der står saken, mens eieren Rune Ivansson selv tar det hele med knusende ro.

Fronten av en gammel Simca møter deg med et flott fargespill.
Fronten av en gammel Simca møter deg med et flott fargespill.
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s