Havana: Det smeller under panseret på den skranglete Chevyen. Så blir det stille. Sjåføren slipper rattet og slår oppgitt ut med armene. – Don’t worry, no problem, sier han og smiler mens han lar bilen rulle til den stopper med et ynk ved veikanten.

Tekst & foto: Willy-André Martinsen

Ti minutter tidligere hadde vi praiet sjåføren som kom kjørende langs Av 5 i retning Centro Habana. Vi hadde søkt skygge under løvverket på et drektig tre og pustet tungt i den intense ettermiddagsheten. Det skreik illevarslende i metall mot metall da han bremset opp, ropte noe uforståelig gjennom sidevinduet og pekte nedover avenyen.

Vi ruslet ut i sola, forbi politimannen som kontrollerte stoppforbudet i den enveiskjørte bulevarden, passerte et art deco-hus som var i gebrekkelig forfatning og svingte inn i sidegata. Han stod parkert noen titalls meter fra gatehjørnet. Karosseriet på Chevyen skalv av den høye tomgangen. Med unntak av ratt og girstang var bilen praktisk talt uten innredning. Det var hverken foringer i dører eller tak og stanken av bensin var så kraftig at jeg fikk svovelsmak i munnen.

En klassisk amerikaner i flott driv langs strandpromenaden Malecon.
En klassisk amerikaner i flott driv langs strandpromenaden Malecon.

Cacharros er rock’n roll
Sjåføren var en skikkelig cacharro, og dette er et viktig begrep når vi snakker om Cuba og gamle amerikanske biler.

There is a name for the gorgeous old American cars that continue to hum, rattle, and roll through the Cuban landscape: cacharros.

Dette skriver forfatteren Cristina Garcia som har publisert den lille boka “Cars of Cuba” (1995) der hun forsøker å redegjøre for hvilken status disse bilene har for kubanerne. Begrepet betyr egentlig at det er snakk om en skraphaug av en bil, men på Cuba er betydningen den motsatte. Kubanerne elsker rett og slett bilene sine, og det er i høyeste grad en macho beskjeftigelse å holde dem i bevegelse.

Etter ti turer på kryss og tvers over den Karibiske øya har jeg kun sett to kvinnelige sjåfører. Her er det menn som kjører bilene, mens kvinnene putrer rundt med turister i de livsfarlige mopedene som kalles Cocotaxi.

Det er en sjeldenhet å se kvinnelige sjåfører på Cuba, men jentene poserer mer enn gjerne i en åpen bil som representerer frihet og mobilitet i et folk som har lite av det meste.
Det er en sjeldenhet å se kvinnelige sjåfører på Cuba, men jentene poserer mer enn gjerne i en åpen bil som representerer frihet og mobilitet i et folk som har lite av det meste.

No woman, no cry
Det er kanskje ikke så lurt å sitte her å putte sigar, sa reisekollega Snorre Walther som så bekymret på meg fra shotgun-setet. Jeg ignorerte han fullstendig og forsøkte å holde liv i min Partagas Lusitianias. Den tilhører familien av de helt store røykesakene. Jeg fyrte den opp i Casa del Habano for en times tid siden. I tillegg forsøkte jeg etter beste evne å finne en komfortabel sittestilling i baksetet. Det var umulig. For hvert hull i veibanen slo bunnplata mot baken med stor kraft. Jeg prøvde å motvirke trykket med å spenne beinmuskelaturen uten å lykkes samtidig som jeg anstrengte meg for å holde tilbake halvkvalte stønn mens vi fór langs Malecon.

No women, no cry, gauler sjåføren samtidig som vindtrykket fra det åpne sidevinduet sender kaskader av glør fra sigaren rundt i kupeen.

En følelse av frihet
Den allmenne kubaner eier lite eller ingen ting, og bilen representerer den genuine følelsen av frihet og sosial mobilitet. Det er derfor ikke så rart at de steller pent med kjøretøyene. Så snart de får muligheten, fyller de bilen med familie, venner og kjente for å ta turen ut til strendene ved Playa del Este eller andre nærliggende områder ved havet.

Har du bil og anledning fyller kubanerne bilen med venner og bekjente for å besøke strender og nærområder.
Har du bil og anledning fyller kubanerne bilen med venner og bekjente for å besøke strender og nærområder.

En skribent har karakterisert bilparken på følgende måte:

Cuba er et slags automobil-planetariumens Jurassic Park.

Og det er ikke uten grunn. Cuba er i dag verdens største museum for klassiske amerikanske biler. Dersom vi går tilbake i historien, er det en kjensgjerning at ingen andre land i verden importerte så mange amerikanske biler som under diktator Fulgencio Batista på 1950-tallet.

Dette tidsrommet blir også omtalt som “the golden age” i amerikansk bildesign. I 1958 viser statistikken at det var 24 biler per tusen innbygger på Cuba. De mest populære merkene var Chevrolet, Ford, Buick og Dodge. I tidsrommet 1955-57 var Chevrolet Bel Air på topp. Samtidig var det ingen by i verden, heller ikke i USA, som hadde så mange Cadillacer per innbygger som Havana.

Vakre linjer i et blankpolert panser.
Vakre linjer i et blankpolert panser.
I tidsrommet 1955-1957 var Chevrolet Bel Air det mest populære bilmerket på Cuba.
I tidsrommet 1955-1957 var Chevrolet Bel Air det mest populære bilmerket på Cuba.

Christopher P. Baker skriver dette om den vanvittige bilparken i boka “Cuban Classics – a celebration of vintage american automobiles” (2004):

There was so much chrome on the streets of Havana that the tropical light reflecting off the auto parade along La Rampa could induce a brief bout of blindness.

Full stopp på Malecon
Det er et brannslukningsapparat her, ropte jeg mot forsetet.

Hva, ropte Snorre tilbake i et forsøk på å overdøve sjåføren som fortsatt trodde han var Bob Marley. Jeg pekte mot et falmet lite apparat som satt festet på den ene dørstolpen.

Dette er helt greit, skreik jeg gjennom motorstøy og vindblåst før jeg puttet kraftig på puroen. Samtidig som jeg blåste ut den blågrå røyken smalt det. En kraftig eim av bensingass slo mot oss, og så ble det stille.

Kubanerne må reparere bilene på det stedet de bryter sammen. Disse to karene må fikse en brukket foraksling rett utenfor Capitolio i Havana sentrum.
Kubanerne må reparere bilene på det stedet de bryter sammen. Disse to karene må fikse en brukket foraksling rett utenfor Capitolio i Havana sentrum.

Et sammensurium av deler
Det er ikke lett å holde liv i en over femti år gammel bil. Spesielt ikke når tilgang til reservedeler er en umulighet. Oppfinnsomheten blant bileierne er stor, og de er fantastiske mekanikere som fikser alt selv. Mangelen på både penger og bilverksteder innebærer at de må reparere bilen der den stopper – om det er midt i sentrum utenfor Capitolio eller på en øde veistrekning i Pinar del Rio-provinsen.

Da USA innførte embargoen og Sovjetunionen ble den store velgjøreren, kopierte de mange bestanddeler fra Detroit-motorene. Derfor er mange av de klassiske bilene utstyrt med et sammensurium av deler. En Chevrolet kan ha chassis fra en Lada, motor fra en traktor og dekk fra en lastebil.

De kubanske myndighetene har sett verdien av å restaurere klassiske amerikanske biler. De skal frakte turister rundt i Havana.
De kubanske myndighetene har sett verdien av å restaurere klassiske amerikanske biler. De skal frakte turister rundt i Havana.

Engstelse
– No more gas, but don’t worry
, sier sjåføren. Han røsker i bildøra som plutselig gir etter og svinger ut i gata. Vi hører et honk fra et bilhorn og ser skyggen av en bil som passerer faretruende nær. Det virker som han er fullstendig ubekymret, setter på plass en plankestubb for å holde panseret oppe, roter rundt i motorrommet og løfter opp en plastflaske. Han rister på den tomme kanna foran den åpne døra.

No gas, sier han og smiler før han fortsetter rundt bilen og åpner bagasjelokket.

Jeg har sluttet å putte på sigaren. En viss engstelse begynner å bre seg i kroppen. Vi kjenner eimen av bensingass får fornyet intensitet der han står og fyller opp saftflaska, skrur på korken med den påmonterte slangen og smeller igjen bagasjelokket før han igjen forsvinner i motorrommet.

Jeg forsøker å dekke til gloen fra sigaren mellom hendene. Jeg har på følelsen av at hele sulamitten kan eksplodere når som helst.

Dette er den eneste kranbilen jeg noen gang har sett på Cuba.
Dette er den eneste kranbilen jeg noen gang har sett på Cuba.

Che var en dårlig sjåfør
I likhet med Ernest Hemingway var Che Guevara en notorisk dårlig sjåfør.

Kanskje det var akkurat her han kolliderte, tenker jeg i et fortvilet forsøk på å få tankene unna bensinbomba jeg sitter midt inni.

Han kom kjørende her langs strandpromenaden Malecon en gang i 1960. Han fulgte dårlig med og klinket inn i en annen bil. Sjåføren ble eitrende forbanna, sprang bort, røsket opp døra og lirte av seg en kraftig salve. Med ett ble han oppmerksom på hvem som satt bak rattet. Han trakk seg ydmykt tilbake mens han sa:

Che, Comandante, hvilken ære det var å kollidere med deg, sa han og sverget på at han aldri skulle reparere skaden som et minne på hvordan han traff Che Guevara.

No problem
Cacharroen vår setter seg til rette i forsetet igjen mens han tørker fingrene rene for bensin på buksene. Han pumper på gasspedalen og vrir om nøkkelen. Startmotoren jobber og jobber mens han fortsetter å pumpe. Med ett slår tenningen i, motoren harker noen ganger før turtallet stiger.

He, he. No problem, sier han og smiler før han svinger Chevyen ut på gata og vi skyter fart nedover Malecon.

Jeg kaster sigarstumpen ut av vinduet, vel vitende om at det ikke er greit å putte sigar i en bil der bensintanken er en saftflaske som ligger løst i motorrommet med en slange direkte i forgasseren.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s