Havana: Jeg tråkker meg forsiktig gjennom den frodige tropeskogen. Jeg går mot lyden av stillferdige pling fra bjeller som blander seg med det svake elvesuset. Så ser jeg dem. Fem mennesker i alminnelige hverdagsklær er samlet ved elvebredden.

Tekst & foto: Willy-André Martinsen
Det blinker i et knivblad i den skarpe aprilsola. Så ser jeg hønene. En svart og en hvit. Det bruser i fjær som fyker av gårde med vinden. Blodet spruter utover den glattskurte steinrabben. Innvollene blir kastet ut i elva Alemendares. Snart flyter de to skrottene sakte nedover strømmen.

Alt er stille. De samler sammen sakene sine og går oppover stien mot veien. Det er nesten som en hverdagslig hendelse, men de har nettopp gjennomført en rituell blodofring innen den kubanske santeria-kultusen.

Ofring
Fem mennesker i alminnelige hverdagsklær er i ferd med å gjennomføre en blodofring på høylys dag i Havana-skogen. Dette er troende av santeria-kultusen som har blitt spådd av en santeria-prest eller babalawo og fått råd om ofring.

Hemmelige santeria-sermonier
Cuba har religionsfrihet og er offisielt en sekulær stat. Ulike religioner lever side om side, men santeria, eller Regla de Ocha som den også kalles, er svært utbredt. Det er en miks av katolisisme og de mange kultene som de afrikanske slavene brakte med seg som innebærer et system av ulike religiøse skikker, dyreofringer, sang og hellige tromme- og danseriter. De har ingen religiøse overhoder eller tempel, og ritualene og seremoniene finner sted i hjemmene til innvidde prester og prestinner.

De som hevder de har fått overvære santeria-sermonier, snakker mot bedre vitende. Den religiøse praksisen er nemlig strengt hemmelige for uinnvidde og utenforstående.

I følge flere kilder er det mellom 75 og hundre millioner mennesker som praktiserer santeria i dag, og den skal være en av de raskest voksende religionene i USA.

Dame i hvitt
En kandidat til å bli santeria-prest må underlegge seg strenge ritualer. Blant annet må de gå kledd i hvitt et helt år.

Menn og damer i hvitt
Når du ferdes rundt på Cuba, i byene eller ute på landsbygda, vil du ofte støte på hvitkledde menn og kvinner. Dette er santeria-prester eller kandidater som er under opplæring for å bli prester. En slik santero må gjennomgå en uke med intense innvielses-sermonier før de det kommende året må kle seg i hvitt og følge strenge regler for livsførsel.

De må underlegge seg krav som mellom annet innebærer at de ikke har lov å se seg selv i speilet, drikke alkohol, bade i sjøen, ikke håndhilse eller gå ut om natten etter at det har blitt mørkt. En santero må også gå på streng diett i tillegg til å være seksuelt avholdende overfor uinnvidde.

Prosessen innebærer at en santero skal bli gjenfødt: Det gamle livet dør og et nytt begynner. Når du først har blitt opptatt som santeria-prest kan du gradvis bli innvidd til nye nivåer inne kultusen.

Skog
I Havana-skogen får du følelsen av at selv trærne ønsker å gripe tak i sjelen din.

Pogolotti
Et sted jeg definitivt ikke ville besøkt etter mørkets frembrudd er nettopp Havanaskogen hvor elven Armendares renner stille på sin vei ut i havet. Trærne er overveldende og trolske. De henger over deg og du får følelsen av at de bare venter på å gripe tak i sjelen din. Skogbunnen letter heller ikke trykket i hodet. Bålrester, gamle beinfragmenter, halvråtne fuglekadaver, fjær og kokosnøtter ligger spredt mellom trærne.

Dette er ett av de mest brukte offerplassene i Havana. Hit kommer troende som har vært hos en santero eller babalawo hvor de har blitt spådd ved hjelp av strandskjell, steiner, frø eller kokosnøttskall med påfølgende råd til ofring.

Vann
Santeria er en blanding av katolisisme og ulike afrikanske religioner som slavene tok med seg til Cuba. Seremoniene blir som regel avholdt i hjemmene til innvidde prester.

Selv om jeg har vandret alene gjennom de mest lugubre bakgatene i Havana om natta uten å kjenne redsel, ville jeg aldri vært tøff nok til å gjøre noe tilsvarende i bydelen Pogolotti. Dette var det første etablerte arbeiderstrøket i hovedstaden som ligger helt på yttergrensen av byen. Her er tettheten av tilhengere av santeria svært stor.

Livredd sjåfør
Den første indikasjonen om at alt ikke var som det skulle, fikk jeg da sjåføren låste dørene ettertrykkelig og fulgte etter oss. Han var tydelig nervøs og kikket seg stadig rundt. Gatene er nærmest folketomme. De som satt i skyggen på de små verandaene trekker seg innendørs når vi nærmer oss. Over inngangsdørene henger det tøystykker med flukser. Flere steder kan vi skimte altere i de halvmørke rommene. Ved alle veikryss ligger det kokosnøtter. I gårdsrommene kakler det høner og haner.

Pogolotti bybilde
I bydelen Pogolotti både føler og opplever du nærværet av santeria-kultusen. Du er en inntrenger, en uinnvidd og et fremmedelement (Foto: Snorre Walther).

Ubehaget ved å være kikker
Trolig har det aldri vært utenforstående her. Vi er inntrengere. Det ligger et stigma av skepsis og mistro over den lave bebyggelsen. Bak gardiner og i mørke portrom flakker skygger forbi. Ei gatebikkje rundet et hjørne og forsvinner. En ung mann stopper og følger oss med blikket. Vi går umerkelig litt fortere. Jeg kjenner et ubehag som presser seg på. Ubehaget ved å være en kikker. Jeg kikker på en dyp og levende kultus som bare er åpen for troende og innvidde. En religiøs tradisjon med riter som har et opphav jeg aldri vil kunne forstå, og jeg føler lettelse når jeg endelig kan forlate Pogolotti.

Hus
Når du vandrer rundt i Pogolotti er du en kikker. Det er en ubehagelig følelse (Foto: Snorre Walther).

Som ikke-troende tiltrekkes jeg av spørsmål som hvorfor mennesker lar seg fullstendig overgi til spådommer gitt ved hjelp av steiner, skjell, kokosnøtter eller til skriftlige profetier for den saks skyld. Jeg innrømmer gjerne at hjernen min kommer til kort. Jeg innrømmer at jeg blir redd med tanke på santeria-ritualene der de innvidde danser seg i transe av trommer etter blodofringer og spådommer om fremtiden. Jeg blir også redd fordi jeg ikke forstår så mye. Det er kanskje derfor livet er så uforutsigbart og fascinerende.

Dette tenker jeg på mens de fem cubanerne i hverdagsklær passerer meg på stien opp til veien som slynger seg gjennom Havana-skogen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s