Ilulissat: -Du kan ikke få en større kontrast på hundehold enn forholdet mellom en sjampovasket Chihuhua i en Louis Vuitton-veske på Frogner og disse grønlandske bikkjene, tenkte jeg.

Tekst og foto: Willy-André Martinsen
Dette er den grønlandske arbeiderklassen. Dette er sesongarbeiderne som står lenket fast i kjetting, uvirksomme og fremmedgjorte hele sommeren, men som sliter og streber hele vinteren. De får mat etter innsatsen: lite i sommerhalvåret, mye om vinteren. Dette er arbeidsbikkjer og ikke kosedyr.

Når jeg vandrer rundt i Ilulissat på Vest-Grønland og beskuer de store åpne områdene med grønlandshunder, er det lite som minner om norsk hundehold. De er bastet og bundet i korte kjettinger på avsatte plasser rundt om i hele byen. Det er hundrevis av dem, flere tusen, og over alt står det skilt med klare forbud: Det er forbudt å mate hundene! Ikke klapp hundene! Vær forsiktig, de kan være aggressive!

 

Skilt-1.JPG
Alle besøkende får en klar melding om å holde seg borte fra bikkjene.

 

 

Kart-1.JPG
Alle de skraverte områdene inne i sentrum og utkanten av Ilulissat er avsatt til grønlandshunder.

 

Ilulissat er den tredje største byen på Grønland med sine knapt 4500 innbyggere. Det var den danske misjonæren Paul Egede som grunnla byen i 1741 med det danske navnet Jakobshavn. I dag er det over 2500 grønlandshunder her, men tallet har blitt sterkt redusert de siste åra. ATVer og snøscootere overtar i økende grad for den tradisjonelle sledekjøringen.

Arktiske hardhauser
Grønlandshundene blir sett på som utelukkende nyttedyr for transport av folk, varer og fangst om vinteren. Om sommeren er de overlatt til seg selv og en verden på noen få kvadratmeter. Regelverket for hundehold er vagt. Jeg blir fortalt at grunnregelen er at hundene skal ha et tørt sted å ligge, ha tilgang til vann og mates en gang om dagen. Valpene får springe fritt til de er seks måneder gamle. Etter den tid må de alltid være fastbundet med unntak av når de trekker slede. I tillegg skal tisper med valper ha hundehus. Disse grønlandshundene får lite eller aldri kos eller klapp.

Jeg sitter i timevis og beskuer flokkene med bikkjer som ligger spredt på de åpne plassene både inne i selve byen og i utkanten. For det meste ligger de rolige, men av og til braker noen sammen i et lurveleven uten like. Små valper springer fritt og lekent rundt i flokkene, og de kjenner sitt revir. Er det en som forviller seg inn i en fremmed flokk, blir den umiddelbart lunsj, middag eller kvelds av den første bikkja som får tak i den. Livet er tøft, og de blir fort hardhauser.

 

Foring 2-1.JPG
Mange sider av hundeholdet på Grønland har blitt kritisert i flere rapporter. Selv om det er et krav at bikkjene må mates en gang om dagen, ha tilgang på vann og tørr liggeplass, blir dette ofte misligholdt.

 

Mislighold av trofaste arbeidere
Når de hører lyden av bilen til eieren er de straks på beina. De hyler og rykker og drar i kjettinger og wirer. Det er foringstid, det er en enkel servering og det hele er over i løpet av få minutter. Fra en trillebår kaster de en hel fisk til hver av hundene, så setter han seg i bilen og kjører av gårder, og det er atter ro i leiren.

Hundeholdet på Grønland blir jevnlig kritisert i ulike rapporter som går på mislighold av helt basale behov som går over i dyreplageri. Det være seg at hundene ikke har tørre liggeplasser, at de ikke får mat hver dag og at de ikke har tilgang på nok vann. Dårlig ettersyn fører også med seg at hunder vikler seg inn i kjettinger og wire som forårsaker både stygge sår og kvelning.

Det finnes også eksempler på en brutalitet som er svært fremmed for oss, nemlig at kinntennene blir slått ut med hammer for å hindre dem i å gnage over seletøyet. Dette er imidlertid ikke noe nytt fenomen. I 1931 gikk 26 år gamle Martin Mehren på ski over Grønland sammen med Arne Høygaard. Etter turen utga de boka ”Ajungilak” eller Grønland på tvers (Gyldendal Norsk Forlag 1931), som vakte rimelig stor oppmerksomhet.

Gutta hadde ikke all verdens kompetanse med hundekjøring og de gikk en hard og intensiv skole hos inuittene. Grønlandshundenes appetitt for seletøy og ekspedisjonsutstyr førte til at grønlenderne gikk brutalt til verks. De brukte ikke hammer, men stein:

De la en stropp om hodet på hunden og hengte den op inntil hunden var næsten bevisstløs på grunn av kvelning. Så slengte de den over ende og knekket med to kraftige slag med en sten begge rovtennene ut.

Mehren og Høygaard forteller mye om grønlandsk hundehold i denne boka, og det er lett å trekke paralleller til dagens virkelighet. De to erkjente at dette var arbeidshunder som lå uvirksomme i kjetting hele sommeren. Bikkjene ble først foret opp da vinteren kom. Ekspedisjonsdeltakerne grep likevel ikke inn for å stoppe dyreplageriet. De tenkte at de kunne komme i en situasjon der også de måtte gå drastisk til verks for å få ro i hundeflokken.

 

2 bikkjer-1.JPG
Grønlandshundene er uvirksomme gjennom hele sommeren. Da består livet bare av noen få kvadratmeter.

 

Pryl og dårlig samvittighet
Det ble mange harde tak over den ubarmhjertige innlandsisen som Fridtjof Nansen krysset for første gang i 1888.

Vi legger ikke skjul på at vi undertiden måtte pryle våre hunder mer enn vi vilde ha gjort under almindelige omstendigheter. I stille stunder hendte det at samvittighetens røst lød i ens indre.

I boka kommer det godt fram hvordan forholdet gradvis utvikler seg til et nært og respektfullt forhold til hundene. Likevel erkjenner de at dette ikke er kosedyr der inngrodde uvaner kan avvennes med milde irettesettelser og godbiter.

Imorges utviste hundene toppmål av frekkhet. Mens vi sov, spiste de op snoren i teltdøren. Synderen blev ikke pågrepet; men ”Gulosten” mistenktes sterkt for å være den skyldige, og for sikkerhets skyld fikk den en grundig drakt pryl. For å være helt sikre gav vi også hans bror juling. Selv om den ikke hadde gnaget, hadde den i hvert fall stått og sett på.

 

Valp-1.JPG
En ung grønlandsk hardhaus.

 

De Døde Hunders Bre
Etter uker med slit i stille og storm, ankommer de brefallet på østsiden av Grønland.

Da vi la oss ned på isen for å sove, kom de luskende på blødende poter og la seg tillitsfullt optil oss som de pleide.

Samvittighetskvalene herjet i de to mennene gjennom natta, for dagen etter måtte de gå fra hund til hund og drepe dem med et skudd i nakken. Allerede da ekspedisjonen var under planlegging visste de at denne dagen måtte komme. De hadde ingen mulighet til å ta med seg hundene etter at ferden var over, en kalkyle vi også kjenner fra Roald Amundsens sydpolekspedisjon.

Til ære for våre ledsagere over isen – hundene, kalte vi breen for ”De Døde Hunders Bre”, skriver Mehren og Høygaard.

 

Bikkjer og isfjell-1.JPG
Glansbildet av stolte grønlandshunder har sine klare skyggesider som ikke kan sammenlignes med norsk hundehold.

 

Reisebrosjyrer med glansbilder av stolte grønlandshunder i motlys med gigantiske isfjell i bakgrunnen har sine skyggesider, og de laveste på rangstigen har alltid fått lide. Disse bikkjene elsker å jobbe, elsker å trekke. Selv om de får leve sitt liv fullt ut på tundraen og på havisen i vinterhalvåret, er det likevel umulig for meg å forholde meg til at de skal ligge uvirksomme i kjetting gjennom hele sommeren.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s