Isfjorden/Kangia: Jeg har med meg det mest nødvendige: En stor termos kaffe, en Swarovski kikkert og tid. Det kommende døgnet skal jeg sitte stille og se isfjell som sakte siger forbi synsfeltet mitt.

Tekst og foto: Willy-André Martinsen

Det er tidlig morgen. Jeg har vandret i lett duskregn noen få kilometer sørover fra sentrum av Ilulissat, gjennom nasjonalparken som står på UNESCOs liste over verneverdige landskaper, jeg har passert de gamle inuittiske boplassene før jeg forsiktig krabbet nedover steinrøysa for å finne meg en god utsiktsplass over Isfjorden.

Jeg sitter i ly blant klippene. Stillheten er øredøvende. Ikke et vindpust, ikke et fuglekvitter. Framfor meg siger en elv av is med en hastighet av 40 meter i døgnet.

Utsikt
De arktiske blåtimene leder meg inn i en stor drøm.

70 kilometer unna kalver den mektige innlandsisen 86 millioner tonn is daglig. Dette er den mest produktive fjorden på den nordlige halvkule. Ferden ut Isjorden varer i måneder før de største isfjellene strander på de store bankene ved utløpet like sør for Ilulissat. Her blir de liggende helt til de blir presset videre ut på dypt vann i Baffin-bukta og videre ut i Davis-stredet. De største er observert så langt sør som Azorene, og mange tror at det var et isfjell fra dette området som senket Titanic 14. april 1912.

Skydekket letter utover dagen. Solstreif løfter kontrastene i den hvite iselven og i midnattssolas blåtimer er jeg i en drøm. Av og til våkner jeg av et isfjell som kalver. Jeg søker i ismassene gjennom kikkertokularet, men det er sjelden jeg klarer å fange bevegelsene. Etter som timene går lærer jeg meg å søke etter fuglene som letter i flokk når et isfjell kommer i bevegelse.

Blå isfjell
Isfjorden på Vest-Grønland er den mest produktive på den nordlige halvkule. Isfjell fra dette området er observert så langt sør som ved Azorene.

Global oppvarming er et tema jeg lenge har hatt stor interesse for. En ting er å lese om det eller se dokumentarer på TV. En annen ting er å oppleve kilden til denne isproduksjonen som øker faretruende fra år til år. Av alle ting streifet tankene mine rundt romanen “Den gamle mannen og havet” av Ernest Hemingway da jeg beskuet isen som sakte, sakte gled forbi synsfeltet mitt. Jeg så for meg Golfstrømmen i mitt indre øye som siger gjennom Florida-stredet og som forfatteren omtalte som “den store blå elven“. Jeg tenkte på den gamle fiskeren Santiago som fikk en kjempestor marlin på kroken som han beseiret etter fire dagers intens kamp før haiene kom og spiste den. Jeg tenkte på forholdet mellom mennesket og naturen og hvordan alt henger sammen.

Båt
En mann, en båt og en mektig natur.

Denne økologiske tankegangen fikk ny energi da jeg etter Grønlands-turen kom over et hefte utgitt av Den norske Bokklubben som ble publisert i forbindelse med utgivelsen av serien Århundres Bibliotek i 1993. Her har forfatteren Erling Gjelsvik skrevet en artikkel om dette.

Ernest Hemingway kunne skue tilbake på et forfatterskap der romaner, noveller og artikler omhandlet to verdenskriger og en borgerkrig. Han gikk fra den store til den lille verden ved å skrive “Den gamle mannen og havet“. Det er en fortelling med universell moral. Naturen er god, mens mennesket er bare uorden. Fortellingen om den fattige kubanske fiskeren Santiago hyller forholdet mellom mennesket og naturens økologiske prinsipper ved å skildre en intens kamp mellom en mann og en fisk.

Jegeren må elske byttet som sin bror“, konkluderer Erling Gjelsvik før han slår fast at:

Det er et av de store økologiske paradoksene, en av de grunnleggende forutsetningene for at menneskene skal være i stand til å ta vare på planeten vi er satt til å herske over.

Da Ernest Hemingway skrev “Den gamle mannen og havet“, som han fikk Nobels litteraturpris for i 1954, omhandler den et tema som har langt videre perspektiv enn den maskulinitet han har blitt angrepet for av kritikerne. Hemingway var i realiteten langt framfor sin tid der hans korte fortelling tar opp et globalt paradoks som først kom skikkelig på dagsorden mange tiår senere.

Båt og isfjell
Et vakkert og mektig landskap som representerer et globalt paradoks.

Nye generasjoner svømmer rundt i en boble av selvsentrert føleri, samtidig som de forbeholder seg retten til å bli tatt på alvor når de blir deppa fordi de ikke får nok likes på den nye frisyren de har publisert på Snap. Det har også blitt en trend at folk starter meningsutvekslinger med å si “Jeg føler at” eller “Jeg tenker at“. Dette er en måte å uttrykke seg på som bare representerer ansvarsfraskrivelse og feighet nettopp fordi de ikke har tenkt, at de ikke har tatt et standpunkt og at de ikke har en strategi for å bygge opp en argumentasjon som de må forsvare.

Utbredelsen av føleriets uangripelighet brer om seg og ansvarlige politikere som styrer Norge snakker om normale globale variasjoner. Dette skjer samtidig som den enorme iskappen på Grønland synker, breene trekker seg tilbake og isproduksjonen i Isfjorden er større enn noen gang.

Kanskje flere skulle begynne å lese Ernest Hemingway? Vi bør kanskje gå fra de store til de små fortellingene, og samle dem til en stor episk roman om mennesket og naturen?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s