Tofte: Jeg rusler rundt på det solide dekket til polarskuta Maud med dyp historisk respekt. I halvmørket kjenner jeg strukturene i det massive spanteverket under fingrene og blir grepet av en slags rystende historisk svimmelhet.
Tekst og foto: Willy-André Martinsen
Nåtid har blitt fortid. En ordinær tirsdag formiddag har blitt en begivenhet. Lydene fra verden er stengt ute av spanter, kledning og ishud av eik, eimen av fuktig treverk og sedimenter, beslag og rust. Jeg går varsomt på et dekk som har ligget skjult under isen i Cambridge Bay på sydsiden av Victoria Island nord i arktisk Canada helt siden hun sank i 1930.
Hun fikk en urolig søvn. Polarisen presset og skrudde skroget med nådeløs kraft i årtier etter årtier, men treverket er fortsatt like levende. Kjerneprøver viser at eikeskroget er like friskt som da Roald Amundsen bivånet sjøsettingen i Vollen i Asker en junidag i 1917. Nå har polarskuta kommet hjem. Foreløpig ligger hun trygt på lekteren som er fortøyd på Tofte ved Hurumlandet. Ribbet, men like stolt.
En polar odyssé: Dagen før forlot min humørsprudlende venn Snorre Walther og jeg hjemmehavna Nøkledypet i Fredrikstad med kurs for Hurumlandet. Nå skulle vi endelig på tur igjen, denne gang på polar odyssé. Vi snirklet oss gjennom skjærgården forbi Strømtangen og Hankø, gikk i sakte fart gjennom kanalen i Moss, før vi krysset Oslofjorden og fortøyde på Tofte. Og der lå hun: Polarskuta Maud.
Vi ante ikke hva vi ville få ut av visitten. Det eneste vi ønsket var å få et nærmøte med skuta. Men som alltid hadde vi med oss en sammenfallende drivkraft, og det er å snakke med de menneskene vi møter. Da løser det meste seg, og det gjorde det denne gangen også. For utpå kvelden kom prosjektleder Jan Wanggaard i Maud Returns Home ruslende langs kaia.
“En juvel med eikehud”: Han var nok litt skeptisk i møtet med to karer i plastbåt som hadde lagt seg til rette på brygga til Tandberg Eiendom. Men det tok ikke lang tid før vi var dus, og vi fikk en meningsfull fagprat om prosjektet med ditto påfølgende bok- og magasingave forfattet av Wanggaard som gjennom mange år har vært en drivkraft bak gigantprosjektet.
Den tidligere verdensmesteren i brettseiling er også mannen som foretok det meste av det kompliserte dykkearbeidet under hevingen av Maud som ble løftet fra bunnen ved hjelp av spesialkonstruerte luftballonger. Jan Wangaard har tydelig også et personlig og nært forhold til den 120 fot lange polarskuta som han selv karakteriserer som «en juvel med eikehud».
Et anker og livets eliksir: Det slitte treverket ble malt rustrødt og vakkert i kveldssola. Ut av motlyset kom Stig Pettersen. Også han er en del av kjerneteamet i Maud Returns Home, og nok en gang fikk vi ny og mer kunnskap om hevingen av Maud, returen til Norge og arbeidet med å konservere skroget. Han var ikke snauere enn at han ga oss tillatelse til å gå om bord på Maud for å ta det i nærmere besiktigelse påfølgende dag.
Vi kunne ikke fått en bedre ankerplass. Den ble benhørlig innviet med «spetsiga glas» ved ankeret på kaia som fikk vår ærbødige hilsen med en skvett livets eliksir, «Reserva Exclusiva Diplomático». For dette er ikke et hvilket som helst anker, for det hadde sitt opphav i Fridtjof Nansens Fram og ble funnet på bunnen av polhavet like ved der Maud sank.
Raseringen av Fram: Mye av utstyret om bord i Maud stammer fra Fram. Da skuta ble utrustet, fikk Amundsen lov til å ribbe Nansens skip fordi Forsvarsdepartementet anså det som lite sannsynlig at skuta kunne brukes til flere polferder, i tillegg til at de mente at det var usannsynlig at hun ville bli oppbevart som museumsgjenstand.
Amundsen led ikke av pietetsfølelse, han gikk hardhendt til angrep på Fram.
Dette skriver Tor Borch Sannes i boka «Fram» som ble utgitt på Sem & Stenersens Forlag i 2011. Her oppsummerer forfatteren at skuta ble ribbet for blant annet master og rundholter med beslag, alle daviter, ratt med styremaskin, flere mindre båter, all stående og løpende rigg, alle seil, gelenderet rundt kommandobrua, ankermotor med ankere, ankerspill, fallrep, stevnbeslag, reserveanker, alle parafindunker, fortøyningsgods, blokkverk og en del møbler.
Tor Borch Sannes har en passasje i boka der han lar Helmer Hanssen fortelle om raseringen av Fram høsten 1917, mens Maud lå i Horten for klargjøring:
Vi var to mann om bord i «Maud», maskinist Sundbeck og jeg. En kveld foreslo Sundbeck at vi skulle gå en tur om bord i «Fram» og – titta, det var osäkert at vi såg henne mere. Da vi kom om bord ble vi møtt av et syn som jeg nødig vil sette på papiret. Det var lett å komme til overalt. Ingen av dørene var på plass, de lå slengt til siden. Vi gikk ned i salongen for å få et glimt av våre engang så hyggelige lugarer. Også her var dørene revet av og delvis slått i stykker, ikke en lås eller et dørhengsel fantes. Alt var ranet. Det var tørsten etter metall som hadde herjet. På den tid gjorde jo mange seg til kjeltringer for det minste stykke metall. Vi sto målløse og så på hverandre. Sundbeck brøt tausheten og sa beveget: Fy for vandalisme, vi går härifrån!
Sterke reaksjoner: Fram var på denne tiden i svært dårlig forfatning, og lite hadde blitt gjort for å ivareta Norges stolthet. Da Amundsen begynte å tømme skipet, våknet imidlertid kritikerne som hadde vanskelig for å forsone seg med tanken på at Fram ikke skulle bevares. I minneutgaven «Roald Amundsens oppdagelsesreiser. Bind III. Nordostpassasjen. Maudferden langs Asias kyst 1918-1920» (Gyldendal Norsk Forlag 1929), er Amundsen mest opptatt av spetakkelet rundt «en kvindelig røst, som først lot sig høre og slo til lyd for det brutale ved å berøve «Fram».
Amundsen konstaterer ganske kort at det er bedre at han kunne benytte seg av utstyret om bord i nybygde Maud, enn at det skal råtne om bord i Fram. Han konkluderer med å si:
Ærede dame og alle dere, hvis sinn hun fikk til å dirre som den bekjente fiolinstreng, alle dere, som slo følge med henne, – ingen skulde med større glede enn jeg ydet sin skjerv til frelse og opbevaring av vårt stolteste fartøi.
Heldigvis ble Fram bevart. Det samme gjelder Gjøa som Roald Amundsen førte gjennom Nordvestpassasjen, og nå er også Maud kommet hjem til Norge takket være Tandberg Eiendom. Foreløpig er det uvisst hva som skal skje med Amundsens polarskip. Det som er sikkert, er at disse tre skipene representerer Norges stolte polarhistorie, og de er en del av nasjonens identitet.
En bereist mastestump: Det er tirsdag formiddag. Vi putrer over fra brygga til lekteren. Vi blir overveldet av skrogets dimensjoner. Stor, sterk og drektig. Det er et vrak. Men det er et vakkert vrak. Når du står under baugen som hever seg med de mektige beslagene, og blikket følger linjene oppover og akterover, fylles jeg av eufori. Her er det lite som minner om den absurde livmidjen til H.M. Dronning Maud, som skuta er oppkalt etter. Alt er konstruert etter ett prinsipp, at hun ikke skal skrus ned av polarisens voldsomme kraft. Deler av ishuden har løsnet, og drevet mellom de tykke eikebordene flagrer i vinden som ull på en utegangersau. På styrbord side av lekteren «Jensen» ligger et maststykke. Jeg legger hånda varsomt på mastefoten.
Denne masta seilte med Fram under Nansen mot Nordpolen, med Sverdrup i Nordvestpassasjen, med Amundsen til Sydpolen og altså til slutt med Maud gjennom Nordøstpassasjen og så hit til Cambridge Bay. Mer ærefullt bereist kan vel en mast knapt bli.
Dette skriver Jan Wanggaard i sin bok «Maud Returns Home 2011-2015» (2015) som illustrasjon til et fotografi av mastestumpen som stod som en spydspiss i mudderet ved Mauds babord side i Cambridge Bay der hun sank.
Og nå er altså ferden fullført – hun er tilbake der hun ble forløst. Som en siste hilsen, tar teamet med seg en jernnagle fra Maud, pakker den inn med en sløyfe med norske farger, og legger den på skrivebordet i Roald Amundsens hjem «Uranienborg» på Svartskog i Bunnefjorden.
“Forbandelsen”: Vi trer inn i en skyggefull historisk verden under taket som verner skroget. Det er med respekt og ærbødighet jeg tar noen prøvende skritt innover dekk. Det mest iøyenfallende er ankerspillet som ligger halvt veltet i baugen, de store tankene som ligger i skrogets buk, og ikke minst restene av hovedmaskineriet – en 240 hk firesylindret Bolinder.
Det meste av utstyret og løsøret om bord i Maud er borte for alltid. Roald Amundsen selv var spesielt imponert over innredningen i salongen hvor det også var et godt skipsbibliotek. Prosjektleder Jan Wanggaard forteller at han fant en bok nederst i kjettingkassa under en av dykkene i Camebridge Bay.
–Det var ikke hvilken som helst bok. Den het «Forbandelsen», og var fortsatt i så god forfatning at jeg kunne lese i den, sier Wanggaard. Han forteller at det trolig er noen som har forlangt at den skulle kastes over bord, men vedkommende som fikk oppdraget hadde nok ikke samvittighet til det, og gjemte den i kjettingkassa, spekulerer Wanggaard og smiler lurt.
Etter så mye motstand denne ekspedisjonen etterhvert fikk, er det kanskje ikke så rart at mannskapet begynte å bli overtroiske.
Wisting og Obersten: Under vår polare odyssè måtte vi selvsagt også besøke hjemmet til Roald Amundsen i Svartskog et besøk. Alt var stengt, men det virket iallefall som om eiendommen, rent ytre sett, er forholdsvis godt ivaretatt.
Da gjenstod det bare å sette kursen for Horten for å hilse på Roald Amundsens trofaste ledsager, Oscar Wisting, og hans like trofaste «Obersten», som var den eneste av hundene som ble med tilbake til Norge etter Sydpolferden. De to var kjent i bybildet i Horten. Wisting var svært aktiv i forbindelse med det store arbeidet med å bevare Fram. Her fant han også sitt siste hvilested. Han sovnet stille inn på køya i sin gamle lugar om bord i Nansens polarskip 5. desember 1936.
Flagget flagrer vakkert i akterstevnen når vi forlater Horten. Vi flagger for Fram, Gjøa, Maud og skutenes mannskap.
wilmar606 