Ilulissat, Hundested, København: Knud Rasmussen gjennomførte verdens lengste arktiske sledetur på 18.000 kilometer fra Thule på Grønland til Beringstredet. I dag er det få som vet hvem han var.
Tekst og foto: Willy-Andre’ Martinsen
I disse dager sender NRK serien “På tynn is“, der kompisene Jens Kvernmo og Isak Dreyer lever ut den romantiske drømmen om å ferdes i villmarka på Grønland. Det er is, bitende kulde, bikkjer, blod, slit og sleder. Kameraene er med, slik at vi kan ta del i strabasene mens vi betrakter det hele til noen glass Amarone fra Veneto-distriktet i Italia, ruller vinen forsiktig i munnhulen og søker etter en svak nyanse av Prunus serasus mens de slakter og parterer hvalross, sel og narhval på TV-skjermen.
For de som iscenesetter seg selv for å leve ut det arktiske ekspedisjonslivet er det langt mellom kirsebærene. Det meste er gått på langs, på tvers, (ikke så mange rundt), og alle varianter av alene med og uten hjelp, vinter og sommer. Historien om de to polene, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, Arktis og Antarktis, skip og sleder, følger alle som ønsker seg litt lengre vekk enn at de kan kjenne vaffelduften fra Kikutstua i nordmarka.
En bragd uten sidestykke
For Jens Kvernemo sitt vedkommende, er det nok Helge Ingstad som er den store helten. Hans berømte bok “Pelsjegerliv” fra 1931 representerer noe nytt innen denne sjangeren av litteratur. Han hadde verken et konkret mål eller heroisk motiv. Han fulgte en drøm og ville leve et liv som fangstmann. Og det er vel nettopp derfor Ingstad ble en inspirator.
De av oss som ikke drar lengre ut i skauen enn at vi har mobildekning og kan høre på podkasten “Uteliv“, er imidlertid lange og krevende ekspedisjoner bare en armlengde unna – i bokhylla. En av disse er “Den store slæderejse” av Knud Rasmussen. I årene fra 1921 til 1924 gjennomførte han den 5. Thule-ekspedisjonen som gikk fra Grønland, over hele det Nord-Amerikanske Arktis til Beringstredet, en distanse på 18.000 kilometer. Under den første tiden av ekspedisjonen hadde de en base på Danskeøya ved Hudsonbukta de kalte “Blæsebelgen“. Totalt med alle avstikkere, ble dette en sledereise på rundt 32.000 kilometer – en bragd ingen har klart å kopiere.
Litterært samarbeid
Knud Rasmussen forsterket sin heltestatus, og boka om ekspedisjonen ble en suksess. Mye av arbeidet om den 5. Thule-ekspedisjonen ble til i Knud Rasmussens arbeidsværelse i huset i Hundested som han fikk bygd i 1917. Han var en dyktig skribent, men denne gangen hadde han også fått hjelp av forfatteren Tom Kristensen for å finslipe manuskriptet. De samarbeidet i en årrekke, og i 1930 utga han romanen “Hærverk” som blir ansett for å være et av de mest betydelige verkene i skandinavisk litteratur. I likhet med Kafé Hærverk i Hausmans gate i Oslo har det norske punkbandet tatt navnet fra den danske forfatterens undergangsroman.
Tvangsforflytning
I TV-serien etablerte Jens Kvernmo og Isak Dreyer seg i Qaanaaq på Nordvest-Grønland. Innbyggerne i den lille bygda ble tvangsflyttet hit med bare noen få dagers varsel i 1953 i forbindelse med at USA fikk lov å bygge Thule Air Base ved deres opprinnelige boplass knappe 130 kilometer unna. Etableringen av flybasen under den kalde krigen har forringet fangstmulighetene for grønlenderne her oppe. Kolonien Thule ble imidlertid etablert av Knud Rasmussen og Peter Freuchen i 1910, og inntektene fra handelsstasjonen ble i stor grad benyttet for å finansiere Knud Rasmussens ekspedisjoner som alle hadde sitt utgangspunkt i Thule.
Gjennom årene har det jo blitt en del litterære ekspedisjoner. Det undrer meg derfor at Knud Rasmussen sjelden eller aldri blir nevnt i den norske polare kanon, til tross for hans betydelige meritter som ekspedisjonsleder og forsker i arktiske strøk. Det er litt her og litt der, som i den siste boka til Stein P. Aasheim, “Fjellene har meg nå” (2022), der han siterer Rasmussen fra sin pelsjegersimulator et sted oppe i fjellheimen: “Giv mig vinter, giv mig hunde – så kan i beholde resten“.
Mellom to kulturer
På en steinknaus, med vidt utsyn mot Diskobukta i byen Ilulissat på Vest-Grønland, står en varde med et bronserelieff av Knud Rasmussen. Her ble prestesønnen født i juni 1879. Nede ved bukta, et godt stykke over flomålet og grensen for tsunami-bølgene som av og til kommer veltende fra de kalvene isfjellene i bukta, ligger presteboligen og kirka. Ilulissat, eller Jakobshavn som den ble hetende da misjonæren Hans Egede etablerte stedet i 1741, bærer sitt navn med rette. Den lille byen ligger ved utløpet av den mektige Isfjorden som står på UNESCOs verdensarvliste, og ‘ilulissat’ betyr isfjell på grønlandsk. Da han ble 14 år, pakket familien sakene sine og flyttet tilbake til Danmark slik at han kunne fortsette skolegangen der.
Hele Knud Rasmussens voksne liv og gjerning var fokusert på polareskimoene. Han vokste opp og levde i spennet mellom to kulturer. Den eskimoiske delen som jeger, som en ekstremt dyktig hundekjører og hundeoppdretter – og ikke minst hadde han en stor kjærlighet til den grønlandske befolkning og naturen. På den danske siden; Skribenten, journalisten, ekspedisjonslederen, kolonibestyreren og vitenskapsmannen.
Han hadde eskimoblod i årene, og mange har tillagt det stor betydning for de bedriftene han klarte å gjennomføre på Grønland og i Arktis. Senere forskning av slektsforholdet reduserer dette til at han bare var 1/16 grønlender. Den danske skulptøren, arkeologen, forfatteren og ekspedisjonsmannen Eigil Knuth, fant også ut at Knud Rasmussen og Fridtjof Nansen var i slekt gjennom de hollandske Geelmuydene. De to polarforskerne ble senere i livet venner, og det var Knud Rasmussen som talte over Nansens liv og virke i Det Norske Geografiske Selskap etter hans bortgang i 1930.
Nøkkelen til suksessen lå ikke bare i hans utrolige fysikk og at han kunne språket til polareskimoene. Forfatter Kurt L. Fredriksen sier følgende i boka “Kongen af Thule. En biografi om Knud Rasmussen” (2016):
Knud Rasmussen stræbte ikke efter at komme først og blive størst. Nordpolen var ikke hans ambition. Det var mennesker, der interesserede ham, og hans særlige forudsætninger gjorde, at han kunne leve på lige fod blandt polareskimoerne. Det gav ham en rejseteknik, der var anderledes end de fleste andre arktiske rejsende, og gjorde, at han kunne identificere sig med de mennesker, der samtidig var hans egenlige studieobjekt.
Knud Rasmussen reiste som polareskimoene, med hundespann hvor de jaktet den maten de trengte underveis. Selv om Knud Rasmussen var levende opptatt av den grønlandske kultur, historie, språk, myter og sagn, fangstmetoder og bosettinger, var han også preget av den tidens kultur. Han bygde blant annet en kirke i Thule hvor han anla handelsstasjonen som senere ble en koloni der innbyggerne delvis gikk over til en avhengighetsskapende pengeøkonomi. Under den 5. Thule-ekspedisjonen kjøpte og byttet han til seg 20.000 artefakter fra de ulike bosettingene han besøkte. Dette gjorde Knud Rasmussen til den største innsamleren av etnografiske gjenstander til Nationalmuseet i København.
Biograf Kurt L. Fredriksen påpeker at Knud Rasmussen tok avstand fra sin samtids nedlatende holdning overfor naturfolk, og skriver:
Han søgte ud fra sin kulturelle bagrund at lempe eskimoernes overgang. Han var kolonisator, men ikke af den kyniske slags, han var indsigtsfuld og omsorgsfuld, men han var også en dansk nationalistisk helt i tidens ånd, og han anfægtede heller ikke imperialismen.
Under den store sledereisen besøkte Knud Rasmussen samtlige eskimobosettinger i denne delen av Arktis. Til sin store overraskelse kunne han kommunisere med alle han møtte på grønlandsk, og likheten mellom befolkningsgruppene var store. Han reiste imidlertid ikke alene. To av støttespillerne var grønlenderne Arnaruluguaq (“Det lille kvinnemennesket“) og Qåvigarssoq (“Edderfuglen“). Og som apropos til dagens testosteronekspedisjoner uttalte de i etter ekspedisjonen at “for dem var verdens længste slædereise ikke en begivenhed. Det var hverdag“.
De mange beretningene om Knud Rasmussens ekspedisjoner er fascinerende. Dessverre ble han bare 54 år og døde etter å ha blitt forgiftet av fordervet kjøtt. Graven befinner seg på Vestre Kirkegård i København. Her hviler han på en liten høyde med utsikt mot den “Røde røde Hav”.
På tynn is
Flasken med Amarone er tom, første episode av serien til Jens Kvernmo og Isak Dreyer er slutt og det er bare å vente på neste kapittel. Det er å håpe at de etter hvert gir deres opphold i Thule både perspektiv og refleksjon utover at det er tøft og mandig å fangste sammen med grønlendere. Da er de på tynn is.
For de som ønsker å lese mer om Knud Rasmussen kan jeg anbefale “Den store slæderejse”. Det er utgitt en mengde bøker om Rasmussen og jeg har hatt stor glede av å lese disse: Kurt L. Fredrikstad: “Kongen af Thule. En biografi om Knud Rasmussen”. Gyldendal 2016. Kirsten Hastrup: “Vinterens hjerte. Knud Rasmussen og hans tid”. Gads Forlag. 2021.
wilmar606 